Til toppen

 

 

 

 

Behovet for mer
stabilt og raskt internett øker.

 

 

 

På relativt få år har høyhastighets internettilgang blitt en nødvendighet for de fleste i hverdagen. Uansett om du jobber hjemmefra, ser Netflix fra sofaen, lytter til musikk fra Spotify eller spiller på nettet, trenger du en stabil og rask tilkobling.

I årevis har WDM-teknologi blitt brukt for å oppnå denne infrastrukturen, til en rimelig pris og innenfor de fysiske begrensningene vi står overfor.

Les mer om WDM teknologi her

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fiber Til Hjemmet

FTTx  kalles vanligvis:
FTTH (Fiber-to-the-Home)
FTH (Fiber Til Hjemmet)
FTTP (Fiber-to-the-Premise)
FTTC (Fiber-to-the-Curb)
 FTTB (Fiber-to-the-Building)


Dette betyr at du som kunde har en fiberforbindelse til enten hjemmet / området, bygning eller fortau.

FTTH og FTTP betyr normalt at fiberen går inn i huset eller bygningen. Mens FTTB betyr at fiberen stopper like utenfor bygningen og forbindelsen inne i huset er kobber/coax. FTTC betyr at fiberen går til et gateskap/node og at resten av avstanden er kobber/coax.

Poenget med å nevne dette er at fiberbredbånd kan bety mange ting, og det er potensielt stor forskjell for kunden å kjøre på en FTTC-forbindelse eller FTTH / FTTB / FTTP.

 

FTTx ved hjelp av WDM

FTTx blir i dag vanligvis bygget som enten Passive Optical Network (PON) eller Active Ethernet (P2P) - begge tilnærminger bruker WDM-teknologi. Den mest populære løsningen, spesielt i Norden, er i dag aktivt ethernet ved hjelp av WDM-transceivere (SFP), også kjent som Bi-Di eller toveis.

Normalt krever en forbindelse mellom to punkter et signal som går hver vei, noe som betyr at en tilkobling må ha to individuelle fibre. Ved å bruke WDM i en toveis transceiver, kan vi sende et signal i hver sin retning i en enkelt fiber.

Den største fordelen med dette, er at behovet for fiber i bakken halveres, samtidig som alle abonnenter har hver sin dedikerte fiberlinje.

 

Følger strømmen

Når du gjør en toveis tilkobling, må du bruke to forskjellige transceivere for å opprette en tilkobling; en A-side og en B-side. Dette kalles også oppstrøms (BX-U) og nedstrøms (BX-D).

BX-U er tradisjonelt utstyrt med en billigere laser enn BX-D-laseren og er derfor vanlig brukt i CPE (Customer-premises Equipment, populært kalt modem), for å holde kostnadene nede for CPE-produsenten.

I dag ser vi at 1.25Gb/s-transceivere er den vanligste løsningen, da det gjør at ISP (Internet Service Provider) kan tilby hastighet fra 100Mbit/s og opp til en Gigabit/s uten å endre maskinvaren.
 

Høyere tetthet

I de senere årene har mange boliger i Europa fått fiberforbindelse, spesielt i Norden. Dette er bra for kundene, men gir en utfordring for tjenesteleverandørene; plass.

Ofte er noden der kundene er tilkoblet i teknisk rom i en kjeller, en nodehytte eller et gateskap. Med en CSFP kjører du i utgangspunktet to toveis forbindelser i en SFP, noe som betyr at du dobler antall abonnenter per port i switchen. Dette krever naturligvis at switchen støtter CSFP, men denne funksjonen blir stadig mer vanlig i markedet. Ikke bare sparer man plass i switchen, men også antall switcher kan reduseres.

 

 

 

 

 

VEIEN VIDERE

 

 

 

I de senere år har vi sett en stadig raskere utbygging av fiber over hele Europa, og dette ser ut til å fortsette. De fleste nettverk takler i dag hastigheter opptil 1,25Gb/s, men det er allerede klart at privatkunder vil ha enda høyere behov i nær fremtid. Hvis vi ser på datakonsumet i en typisk husholdning, streames det gjerne i høy kvalitet på flere skjermer i løpet av dagen og barn og unge spiller online. I tillegg kommer alle våre små enheter, som smarttelefoner og nettbrett, for ikke å snakke om husholdningsapparater, snart til å være online.

For å møte disse stadig økende kravene, vil neste steg være å oppgradere nettverket til å håndtere hastigheter på opptil 10 GB/s.